Reflesjon omkring praksis.

I tidligere innlegg var eg innom barneforskeren Birgitte Tufte og laga ein liten artikkel på wikipedia om henne. No vil eg skrive litt meir om hennes perspektiver i det å lære om medier.

Det Birgitte Tufte kaller Det aristokratiske perspektivet betegner ho som ein ovenfrå og ned halding ved at det er læraren som legg premissane for kva som er kvalitetsmessig godt eller dårlig i mediaundervisninga. Læraren eller den vaksne baserar seg på ei tradisjonel forståing av kulturelle verdiar. Det blir ei motsetning mellom den eldre og den yngre generasjonen i kva verdier og kunnskaper som skal overførast til eleven.

Det motsette perspektivet kaller ho Det populistiske perspektivet. Her er det dei unge sitt ståstad som blir grunnlaget for undervisninga. Læraren tar utgangspunkt i dei unge sin kultur og interesser for prøve å nå dei pedagogiske måla. Faren med dette er at det kun blir gøy og at eleven får lite innsikt og tid til refleskjon.

Det demokratiske perspektivet seie seg sjølv. Den pedagogiske tanken er basert på sjølvforvaltning og oppdragelse til demokrati. Her er det eit meir likeverdig nivå mellom unge og vaksne i undervisningsamanheng. Elevane skal lære å bli beviste og kvalifiserte mediebrukare. Elevane skal læra digital danning i å bruka dei ulike verkemidler som til ein kvar tid opptar dei i kvardagen. Eleven skal utvikla seg til bevisste og kvalifiserte mediebrukare.

Begrepet digital danning kan eg skrive litt meir om seinare. Dei som vil med lese med ein gong kan lese kap. 5.8 i Ole Erstad, Digital kompetanse i skolen.